FØDSEL nr. 2



Lille vakre Markus kom til verden 26.12.2013 kl 02.40,  hele 4140 g og 52 cm var han! En stor og flott gutt. 

 

 

Det hele startet den 25.12.2013 kl 08.00 for å være presis. Jeg våknet av at jeg måtte tisse, men da jeg skulle legge meg igjen fikk jeg en kynner med murringer, akkurat som en veldig, veldig svak rie. 10 min senere kom en til, denne gangen også med murring. Jeg tenkte wow, nå er fødselen igang!Og håpte at de skulle fortsette å komme regelmessig, men nei. Jeg fikk en til ca 20 min senere, og så en til 5 min etter det igjen. Altså så var de ikke regelmessig. Men likevel vekket jeg Thomas å sa at jeg trodde fødselen var nær og fortalte videre hva jeg hadde lagt og kjent på. Jeg ble jo veldig glad, fordi jeg håpte at det skulle utvikle seg til ordentlige rier som kom regelmessig og økte i smerte, men så sovnet jeg igjen.

Heldigvis sto Thomas opp med Sebastian denne dagen slik at jeg fikk sove lenge. Det var deilig at Thomas var hjemme fra jobb slik at han kunne avlaste meg i forhold til Sebastian. Da jeg våknet litt ut på formiddagen hadde jeg fortsatt kynnere med murringer, men de var fortsatt ikke vonde. Kjentes ut som svake mens smerter. Litt ut på ettermiddagen fant jeg ut at det var rotete så da ble jeg som vanlig irritert og klagde på Thomas fordi han ikke ryddet opp etter seg, jeg satte igang med å rydde og vaske og styrte på en liten time. Kynnerene kom fortsatt ganske ofte og noen ganger med opp til 1 times pause, jeg måtte jo søke dette opp for jeg hadde akkurat snakket med en venninne for et par dager siden om at hun hadde noe som heter ''maserier'' i en uke før de ordentlige riene startet og fødselen var igang. Utifra internett søket mitt fant jeg ut at det jeg kjente på var nettop ''maserier'', så da kom bekymringen om at jeg skulle kjenne på dette i flere dager..

Kl 23.00 hadde jeg en maserie samtidig som jeg ringte føden, kun for å forsikre meg om at det ikke var noe gale. Jeg visste jo at dette var normalt, spesielt så tett på termin men likevel synes jeg det var best å ringe for sikkerhetens skyld. Jeg ble beroliget med at jeg hadde rett i at det var helt normalt og at jeg gjerne måtte komme på en sjekk om jeg følte for det de neste dagene. Jordmoren i tlf ba meg om å ta en paracet hvis jeg syntes det var ubehagelig, og gå å legge meg så jeg fikk hvile meg i tilfelle det skulle utvikle seg til noe mer i løpet av natten, noe hun mente det ikke ville gjøre. Men hun mente det likevel var viktig at jeg slappet av og samlet krefter til den store dagen. Vi la på.
Men nå kom det en til maserie ca 3 min etter den forrige, og så en til 3 min senere og slik fortsatte det. Det var 2-4 min pause mellom hver ri, og de økte sakte men sikkert i styrke. Men det var fortsatt ikke noe vondt, så jeg var fortsatt i tvil om dette var rier eller bare maserier som lekte seg og kom regelmessig en liten stund for så å avta igjen.

Vi hadde avtalt med min far, morfar til Sebastian, at han skulle passe Sebastian når jeg skulle føde. Siden det nå var så seint å jeg hadde hatt regelmessige rier i ca 3 kvarter bestemte vi oss for å ringe han sånn at han kunne komme og hente Sebastian i tilfelle det skulle utvikle seg til at jeg kom til å føde i løpet av natten eller på morgenen. Jada, han skulle komme med en gang. Da han kom ca 20 min senere hadde jeg fortsatt rier med ca 3 min mellomrom og var nå sikker på at hvertfall noe var igang. Jeg og Thomas hadde egentlig tenkt at når jeg skulle føde, skulle vi ta taxi en stund etter at min far hadde hentet Sebastian fremfor å kjøre til føden sammen med han. Men siden jeg hadde kjent på dette hele dagen og at det nå mest sannsynlig var ordentlige rier ville jeg at vi skulle kjøre sammen med min far opp til føden bare for å sjekke meg i tilfelle det var fødselen som var igang. Da vi satte oss inn i bilen ringte jeg føden på nytt og sa at vi var på vei og var der om ca 10 min. Hele bilturen sa jeg at jeg var redd for at vi ble sendt hjem igjen, jeg ville virkelig at fødselen skulle være igang og at prinsen vår skulle komme denne natten!!! Sammenlignet med forrige fødsel så var jo ikke dette vondt i det hele tatt, det var ikke noe verre enn mensensmerter! Min far sier den dag idag at han var mer stresset enn hva jeg som skulle føde var.

Vi kom frem til føden ca 00.30-00.40. Thomas var rolig og støttende. Tror han var litt stresset og spent, men han skjulte det godt. Vi ble fulgt opp på et rom hvor vi skulle vente til føderommet var klart. Jeg fikk belter på magen som skulle registrere barnet sin puls mens jeg hadde rier og rienes kraftighet og hyppighet. Man må også trykke på en knapp hver gang man kjenner spark og bevegelse. Dette kalles CTG-registrering. Vi måtte være på dette rommet i ca 30-45 min før vi ble møtt av jordmoren som skulle være med på fødselen, ved første ''hallo og hei'' tenkte jeg at dette var en sur og prippen jordmor og jeg håpet det ikke var hun som skulle være der under hele fødselen.. Vi ble vist videre til føderommet på ''Storken''. Her var det tente stearin lys i vinduet og en vanlig dobbelseng, ikke noe fødeseng. Men rommet var ubehagelig varmt og det var veldig dårlig tørr tett luft.

Jeg byttet klær fra pysjen min til ''den blåe sykehustrøyen''. Smertene var fortsatt ikke så vonde, men de hadde økt siden vi kom til sykehuset. Jordmor sjekket åpning å jeg var hele 6 cm! Hun mente dette kom til å gå fort. Jeg ønsket jo og føde i vann og bruke badekar som smertelindring, men siden jeg allerede var så godt i gang og det gikk så fort så mente jordmor det var best og la vær å bruke badekar. Det irriterte meg egentlig litt, men jeg gikk med på det. Hun la frem en matte på gulvet å sa jeg kunne føde mens jeg lente meg på sengen å satt på huk oppå denne matten hun hadde lagt frem. Jeg prøvde ut å sitte der, men det var utrolig ubehagelig når rien kom pga nedpresset og bare det å sitte på huk gjorde at det begynte å prikke skikkelig i beina mine slik som det gjør rett før de sovner, så det ville jeg ikke.. I tilegg hadde jeg lest på forhånd at fødsel i stående stilling eller på huk øker sjangsen for å revne nedentil, så der var enda en grunn for å ikke føde på huk! Jeg la meg opp i sengen igjen å kjente smertene bli sterkere og sterkere for hver ri. De kom med ca 2 min mellomrom. Vannet mitt hadde jo fortsatt ikke gått, så jordmor skulle prøve å stikke hull på fosterhinnen med fingen men hadde ikke lang nok negl. Det var ekkelt. Hodet beveget seg mens hun pirket der, å det var ikke så behagelig. Jeg pustet meg igjennom hver ri men kjente at det snart ikke var nok å bare puste. Da fikk jeg en varmeflaske av jordmor som jeg kunne ha i ryggen og magen. Det var foressten i ryggen jeg hadde mest vondt. Forrige fødsel var det mest vondt i magen.

Da jeg skulle på do for å tisse fikk jeg beskjed om å holde godt igjen om jeg fikk ''trykkefølelse'' for jeg var så langt fremme at om jeg begynte å trykke nå kunne babyen komme. Jada jada tenkte jeg, jeg visste nå selv om jeg måtte trykke eller ikke og det føltes som en evighet til jeg skulle begynne å presse og trykke.. Men da jeg satt meg på do var det veldig ubehagelig, tyngdekraften tok tak og jeg kjente et enormt nedpress, men ikke trykkefølelse.
Jeg la meg inn igjen på sengen og snille søte Thomas var så god å ha ved min side. Han måtte ta av seg forlovelses ringen fordi jeg klemte hånden hannes så hardt hver gang jeg fikk rie. Smerten økte og nå kjente jeg pressetrang. Det var det vi hadde ventet på sa jordmoren. Alt gikk så mye fortere nå enn forrige gang. Fra å gå fra nesten ingen smerte i det hele tatt til å plutselig begynne å kjenne på smerten ca 1 time før jeg skulle presse var alt annet enn forventet.

 

Jordmoren gikk å hentet en til jordmor slik at de skulle være to. Da hun kom inn igjen begynte jeg å presse. Jeg lå på siden. Det ble bare vondere og vondere! Kl var 02.30. Å presse var så mye vondere enn jeg kunne huske, at man kan glemme noe som gjør så vondt er ufattelig. Jeg skrek så jeg aldri har skreket og riene kom med ca 30 sek mellomrom, jeg fikk jo ikke pause!! Jeg fikk beskjed om at siden jeg lå på siden måtte jeg ta ene beinet og presse kneet godt opp i magen mens jeg holdt resten av beinet opp i luften. Det var tungt å måtte holde hele foten min selv. I tilegg fikk jeg krampe i foten, så jeg la den ned igjen. Da fikk jeg beskjed om at jeg måtte ta foten opp igjen og holde den opp i luften mens jeg presset kneet inn mot magen. Jordmor sa jeg måtte tenke på barnets beste. Siden det var så ubehagelig med rier, pressingen, krampe i foten og bare det å holde hele foten oppe selv ville jeg legge meg over på ryggen. Men da fikk jeg beskjed om at det var bedre at jeg lå på siden for det er visst ikke bra for barnet at man ligger på ryggen. Jeg fikk igjen høre at jeg måtte tenke på barnet og ikke meg selv. Til mitt forsvar fødte jeg på rygg sist og det gikk helt fint med barnet!!!
Uten at jeg selv la merke til det hadde jeg tatt tak i håret til Thomas å var godt i gang med å rive av han hele håret da jordmoren måtte forsiktig fjerne hendene mine fra hodet hannes! Jeg skrek av full hals og presset som bare det. Jeg fikk jo beskjed om å skrike mindre og puste mer, men jeg likte bedre å skrike! hehe. Føltes som skrikingen tok vekk en liten prosent del av smerten. Vannet mitt hadde jo fortsatt ikke gått, men nå gikk det, og det var masse vann! Begge jordmødrene ble faktisk kliss klass i mitt fostervann, fra hode til tå! Thomas slapp unna. Alt jeg kunne tenke på var ''dette klarer jeg ikke, men jeg må klare det, men jeg klarer det ikke!!! Jeg skulle ønske jeg bare kunne slippe, forsvinne litte grann og komme tilbake når jeg er ferdig..Men jeg må klare det og jeg skal klare det!!'' Nå kunne de se hodet tydelig og jeg fikk beskjed om at et par press så ville hodet være ute, Thomas måtte jo se og kunne bekrefte at hodet nesten var ute. Jeg følte en liten lettelse å spurte desperat etter hvor lenge det var før jeg var ferdig, hvor mange rier, hvor mange minutter osv. Men det fikk jeg selvfølgelig ikke svar på. Jeg presset og kunne kjenne hode nesten gå ut, men ikke helt. Jeg skrek og presset for harde livet og vips så var jeg ferdig. Kl var 02.40, de lengste 10 min i mitt liv var over og min nydelige perfekte gutt lå på brystet mitt. Jeg var så lykkelig, det er en helt ubeskrivelig følelse å få barnet sitt på brystet etter fødsel. Det er den eneste gangen man faktisk nyter å høre barnets gråt. Og se, høre, føle og kjenne barnet sitt for første gang er helt fantastisk og kan egentlig ikke beskrives med ord.

Thomas klarte ikke å stoppe å si hvor flink jeg var. Han var så stolt og lykkelig. Vi var lykkelig.

 

Jordmor skulle sjekke om jeg hadde revnet. Selv var jeg sikker på at jeg hadde revnet siden alt gikk så fort og siden han var så stor. Men utrolig nok revnet jeg ikke denne gangen heller og slapp unna med noen små rift som ville være ferdig grodd etter 3-5 dager.

Etterriene kom ikke, så jordmor begynte å presse på magen min for at morkaken skulle komme. Hun trykte j**** hardt å det gjorde så vondt! Jeg begynte å presse og presse å latet så jeg hadde etterrier bare for å få henne til å slutte. Men det hjalp og morkaken kom den. For at siste rest skulle komme ut ba hun meg om å hoste å jeg hostet for harde livet. Hun spurte om jeg ville se morkaken, jeg sa ja. Vi fikk se morkaken og fosterhinnen som barnet hadde bodd i. Var ikke så veldig spesielt egentlig. Nå var det tid for at pappa Thomas skulle få klippe navlestrengen, et godt øyeblikk for alle pappaer. Nå skulle jordmor begynne å trykke på magen min igjen for å kjenne om livmoren trakk seg sammen slik den skulle. Hun var ekstremt hardhendt nå også. Etter forrige fødsel var det ingen som trykte så hardt på magen min, de var forsiktig! Men hun jordmoren her, hun gravde og trykte med all kraft hun hadde i seg. Jeg hadde blødd en del så jeg fikk en sprøyte i låret for at det skulle gi seg. Men jeg var langt i fra og blø så mye at det var farlig altså..

Det tok en liten stund før Markus fant frem til brystet, men når han først fant det diet han som bare det. Etter jeg hadde ammet han en stund, skulle vi veie han. Jeg lå borte på sengen mens jordmor og Thomas gikk bort for å veie og måle. Han var en stor flott gutt, 4140g, 52 cm lang og 36 cm rundt hode!


Dessverre var det ikke ledig rom så Thomas kunne overnatte sammen med oss, men vi fikk være på fødestuen til ca 07.30 på morgenen før jeg skulle bli flyttet ned på Barsel 1 og Thomas måtte dra hjem. Vi koste oss, Markus diet ivrig på brystet og koste seg hos pappen sin. Den første beken(bæsjen) kom i bleien og han fikk på seg første plagget som var en stripete blå pysjamas hvor det står ''Its not my bedtime yet'' på. Da Thomas skulle dra og jeg bli flyttet ned på Barsel 1 kom jordmor med en rullestol til meg som jeg skulle bli kjørt ned i. Thomas måtte hjelpe å bære fødebagen til meg og Markus. Jeg måtte dele rom med en annen, så jeg og Thomas sa hade til hverandre ute i gangen på Barsel 1. Han skulle komme tilbake i besøkstiden senere samme dag. Siden jeg delte rom med en annen, måtte han holde besøkstidene og kunne ikke komme når han selv ville, da kunne jo han bare blitt på sykehuset sammen med oss istedet for å reise hjem.
Jeg var stup trøtt og sliten etter fødselen, men ville ikke sove. Jeg og Markus lå og koste i sengen. Han ville ha pupp hele tiden! Jeg hadde jo tross alt bare råmelk så er jo klart han ville suge for å få igang melken. Til slutt sovnet vi, men ble vekket ca hvert 30 min av sykepleiere og vaskedamer som gikk inn og ut av rommet samt hun jeg delte rom med og babyen hennes. Det er noe drit å være på sykehus!



Pappa Thomas kom på besøk kl 17.00 og skulle være med oss til kl 20.00. Jeg ønsket ikke besøk av andre familie medlemmer allerede, så de fikk vente. Da Thomas kom skulle jeg endelig få ta meg en dusj! Det var så deilig med den dusjen at jeg tror jeg kunne stått under vannet i flere timer, men jeg ville jo være sammen med Thomas og Markus så det ble bare en kjapp dusj! Thomas hadde med noen skiver til meg siden jeg ikke klarer sykehus mat. Jeg hadde bare spist frukt hele dagen.. Vi koste oss og jeg fikk mer og mer lyst til å dra hjem.
Dagen etter (fredag, 27.12) var det tid for hjemreise. Dagen etter skulle vi opp igjen på sykehuset for å ta scanning blodprøve eller noe sånt.. Er en blodprøve som er valgri å ta som tester for noen veldig sjeldne sykdommer osv. Og dagen etter det igjen (søndag, 29.12) skulle vi på vekst kontroll. Vi reiste med taxi fra sykehuset kl 14 mens Thomas var hjemme å ventet. Da vi kom hjem hadde Thomas ryddet og vasket hele leiligheten og tent lys for å gjøre det koselig.

Og det var virkelig koselig!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

6 kommentarer

Emilie-Therese

09.01.2014 kl.09:38

Så nusselig!

Christine

09.01.2014 kl.11:43

Emilie: Ja, han er herlig!

Helene Viktoria

09.01.2014 kl.11:57

Kjedelig at dere ikke fikk familierom, men gratulerer med babyen :)

Christine

09.01.2014 kl.12:51

Helene Viktoria: tusen takk :-) ja, hadde ikke trodd det skulle være fult midt i julen!

Maylen

11.01.2014 kl.09:18

For en fin historie, regner med du fødte uten noen bedøvelse! Godt jobba :)

Gratulerer med gutten deres og lykke til videre !:)

Christine

11.01.2014 kl.17:59

Maylen: tusen takk! :-) i det press riene kom angret jeg skikkelig på å ikke ha tatt epidural! Hehe

Skriv en ny kommentar

Christine

Christine

20, Bergen

Jeg heter Christine, bor i Bergen er 19 år og har 2 små barn på 1 og 2 år. Bloggen handler ikke om barna mine, men kommer selvfølgelig et par innlegg om de også av og til! Blir veldig glad for kommentarer og venneforespørsler!

Kategorier

Arkiv

hits